MENNESKET

Mennesket skyver lyset foran seg
begge er usynlige i fellesskapet
fravær forvandler ting
til livløst nærvær
Søvnløst tungt levende
Lyset
har en avstand
faller blindt
så lenge du ser på

Vi kaster angsten og håpet
på repeterende bål
foret med frykt og sinne
Våre ulykkelige øyne
trassig hevede
hardt plantet mot flammende svar
Vi skjenker denne brannen
generøst
vår medmenneskelighet og solidaritet

Våre harde kropper kjemper
fremkaller rytmisk avmålte begivenheter
de flyter ut og sammen
alle fargene blir grå
i det nærheten forlater
legges ømheten livløs tilbake

Dagen da alt igjen er lydløst
avstanden dit er for lang
også altfor kort
motstanden er så gammel
og meget trett

Det finnes ingen annen deg
enn den som skyr virkeligheten
den som avstår fra nåde
for en hver annen som er
ulik deg selv
Det er bare du
som kan