SVARTE DAGER

Verden var fremdeles et mønster, folk gikk omkring uten større kunstkomplekser. Jeg tilstår, jeg var for sorgløs, jeg slo meg til ro, nøt synet av fremtiden så lenge den hadde et snev av forutsigbarnhet. Vi hadde erobret lettere tider de årene de svakeste falt med godt mot. Jeg protesterte ikke, viste det sig. Romantiske sjeler overfalte snart vårt selskap. Ubedt gav de plass for en ny flokk. Inn og ut, ut og inn, hvor en ustanselig drivende strøm av uro og bitterhet hadde begynt å sipre, som dumpet fra skyene ned i en annen verden. Jeg hadde alltid innbilt meg at kunstnerne sannferdig gjenga tiden, men tiden fyltes med likegyldige skildrerier, skriblerier om ingenting, nips hentet inn fra oppløste hjem. Verst var mangelen på smak. Verden er stengt, penger og dårlig smak på noen få hender avgjør, og vi smuldrer opp og blir til ett. Det var tryggest under den sterke flommen av uvirksomhet. Den uvilkårlige motviljen gikk meg på nervene dag ut og dag inn av hjertens lyst. Det var større interesse for gullrammene enn de ikke-studerte lerretene. Det raffinert smakfulle ble overført, kopiert, begeistring påkrevet. Å bevitne deres nesten med andakt meningsløse opprosing og hyllest kan hverken tilgis eller glemmes. Falmet gull speiler fordums glans og herlighet. Hjerteløst vakkert, det får ligge der til berg av skrapjern og råtne tanker. Kunstløst. Det smakte av ingenting. Så grasiøst, de samme vakre linjene overalt, skjønnhet og rofylt harmoni. Jeg kunne ikke la være å tenke på å brenne opp hele stasen. Siden satt jeg i min naivitet og forsøkte å bli kvitt disse navnene. Det lå en svak atterglans av noe festlig.

Under den lyseblåe himmelen er det alltid fullt av folk, mennesker som gjerne vil binde seg. Noen menneskevrak bereder grunnen. De synger så fryktelig, de lyder som noen slags ekle dyr, men det også er da mennesker. Alt er grenseløst graverende under massene av ensartethet. De har forsøkt å innbille seg og oss at vi forstår hverandre. De så seg selv sammen, bli en flokk uten grenser. Alle lignet alle, dødsens fornærmet og selverklært opplyst. De fabrikerte unnskyldninger, ga seg selv retten til å gå fri, alle for en, på ubestemt tid. De kan ikke leve uten herrer som de ser opp til! Vi tvinges til å være vitne til Gefühls-Exhibitionismus, de krever å bli dyrket som gudommelige vesener. Troskapen mot en samlet herre og mål rettferdiggjør enhver forbrytelse, de gjør seg til nidinger, med sin herres fot på sin nakke og noen som han selv kan tråkke på. Under underherrenes føtter skal de bli heloter og slaver.

Uniformer; maskuline og herlige, med ansikter hakket opp av uapetittelige duellarr kan de alene bidra til å dempe aksepten og fordrageligheten. Med depressive og paranoiske drag i sin natur valgte de sine, filtret inn i hverandre, med illegitime kjønns- og kontoforbindelser. De ville så gjerne posere drømmende om hevn over alt de har hatet, og bygge opp igjen det hat som fortærer ofre og paralyserer alle andre. De lærte seg å myrde og ta fra andre nasjoner deres land og gods, og å få epigonene til å oppgi mer og mer av sin frihet til beste for en stor og herlig fremtid. Fanget, men sammen. (frei, aber einsam)

Forbryterne var ikke menneskelig vrakgods – imbesille eller defekte, så vi hadde glemt at slikt kunne skje, at rettsvesen blir brutt ned. Fulle av pasjon og uro er de slaver av sin egen ubegripelighet. De har bygget harde pansre om sine myke benløse legemer, av frykt først og fremst, en frykt som beveger dem raskt. De krever å bli beundret av sine ofre og eier en høyst umotivert tro på godvilje. De finner dyp og hemmelig betydning i de minste ting. De sørger for mest mulig lykke for dem og deres like, en norm som folket selv har vært med på å skape. Vi har alltid visst at folkets sjel ble forgiftet og forbitret av den ufruktbare lidenskapen som hat her. De tar hensyn til å hjelpe de rike til å bli enda rikere. Noen få familier hersker, det er slutt på fremskrittet. De lever stort på frykten og forakten. Det gir dem instrumenter til å begrave hele generasjoner av ungdom i uvitenhet og svart overtro. De forventer at vi skal takke dem så meget. Muntert og godmodig kommanderer de et hjertelig farvel til vettet.

Vår dumhet var vår manglende evne til å forstå. Kulturlaget, det eneste som hadde kunnet redde oss, var tynt – i grunnen bare som en hinne ovenpå, forvist til historien. Noen gjorde seg til talsmann for sin samtids krav i verden. Det ble umulig for oss å himle våre følelser opp i de høyeste luftlag og sverme. Fortere og bevisst produseres bedre og visere mennesker, lykkeligere og sunnere, alle kunne de fryde seg. Staten trådde til og vokste seg større. Men det ble for liten avstand mellom paradene, gatene lå øde og tomme en stund. Med fredelig bestemt ekspansjonspolitikk praktiserer de sin krig, trykker sin makt over, brer den ut. Med fruktbar utspekulert grusomhet spises frukten av andres arbeid.

Det har vært fortalt sagn om denne fremtiden vi har fått, den tiden da profetene enda kunde spå. En gang må det ha vært et sted der mennesker kunne nå frem til en visjon av rolig evighet. Alt som vi håpte av en fremtid visnet. Istedenfor smil; hat mot alt som levde. Å tro på velvilje er en illusjon. Hvis man tåler mørket, finnes det alternativ. Med rivende fart grodde det frem et lag vanskeligstilte mennesker. Rundhåndet bød de på brød og menneskevennlighet. Deres gavmildhet var bortkastet edelhet i vår tid. Ved fotenden av kistene stod barna jevnt spredd utover tiden.

Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle akseptere denne virkeligheten, hadde aldri selv satt sammen drømmer som dette. Hjertene er sikret og evakuerte, de er umulige å mobilisere. Hvordan skal vi komme oss ut av natten?
Men samtidig nød og død. Vi drakk kaffe, bomber falt svært utaust om enn ikke nært. Selv folk som er glade er ute av stand til å være glad i andre enn seg selv, ingen gråter når en av dem dør.

Men vi visste, så vi ble redde.
Jeg drømmer stadig om den dagen da vi endelig sa farvel. Jeg hadde sendt vekk all troskyldighet. Folket stod i køene vekk med tetanussmil. Soldatene hadde støvler i mine øyne. For min skyld sa vi farvel. Sa farvel igjen og igjen. Det var farvelstemning overalt.
«Si farvel til de fleste du kjenner.» De siste dagene forlangte umulige løfter. Virkeligheten var for stor. Av alt menneskelig blir man etterhvert litt trett. Klokken led i avskjedsstunden. Nå angret jeg.

Vi dro om natten i ruiner, trangt og vilt. En kilometer er tusen skritt, jeg telte og telte. Folk før oss hadde slitt dette sporet, ikke planlagt, ikke bygget. Overflaten så vakker ut etter regnet, men ingen steder etter veien fantes noe helt og uskadd, det ble verre og verre.

Morgenen sov som en stein i helvete.
Morgenen var nesten helt forsvunnet, fjellet tok i mot skyene.
Mine inntrykk er av samme tåkete drøm.
Det var mange inntrykk som spøkte dag som natt.
Alle disse sjebner; båret dit, sunket ned, tause i kamp, liggende i jorden.
Intet under ga oss våre krefter.
Det vakte vår gru, vi kunne ikke tro det var sant.
Jeg tenkte ynkelig. Ikke ett ord fortalte jeg.
Vi så de døde; en blodig synd begått. Vi passerte.

Vinduene; ingen steder er de så livslystne og skjønnhetselskende som der du ikke er. Vi er alltid sultne efter andres stuevinduer. Det var en slik natt som vi blir melankolske og halvsyke av, vi lenget slik hjem. Hjem fins ikke mer, noen fortalte det. Mindre optimistisk og med en hjelpsom irritasjon ble vi ført videre, på flukt. Folket lot seg ikke forstyrre; «vi ses nok igjen en gang». Mange var dog brent opp. Svarte skyer kjempet. «Hold sammen, nå må stormen slite dem ut og ytre sin misnøye!» Ingen visste noe. Jeg var helt slitt ut, stengt inne. «Jeg er utryddet.»

En endeløs lang reise blottet skattene fra talløse likviderte. Så tung, denne følelsen av at det var ikke bare dette.
De var alle sammen svarte dager, det måtte skje et mirakel.
Vi var endelig våkne.
Håp fantes ikke mer.
En endeløs kø av mennesker som sluttet, uten å vente på alle de andre som solen hadde brent ensfarvet fremmedartet. Uhyggelige glimt av mennesker, konsentrert verre enn det verste.

Ved alteret lukket ingen opp. De sang «vår egen makt er intet» verd. Det var ingen hjemme. Gud styrer verden med øvet svik og urettferdighet. Sørgelige glassøyne søkte noen uten å finne. Jeg stirret uten blygsel inn i vilt fremmede menneskers døde øyne, brutale fjes, individuelt ensartete. Alle lignet alle. Nå stod de og sprikte, døde og spøkelsesbleke. Alle rakte de frem en hånd mot himmelen. Skrekkrykter fløt, hvordan de henrykte styrtet ned i havet. Jeg har sett mennesker hengende i klaser, liksom danset og spratt, men de er aldri blitt reparert, de festet øynene på tiden.

Jeg har mistet alt. Å sørge over de døde trærne er det eneste jeg kan. Tiltross for beskyttelse var de brent ned. Det hjalp ikke. Man går i en fremmed by, driver omkring, jeg se aldri noen, ingen som sitter på benkene, absolutt ingen.
Den lange gaten er et overflødighetshorn av det som en gang var. Menneskene som klapret bortover hadde tid til å stanse trass i krigen. Nå er det uendelig ensformig, står aldeles stille, så langsomt uskjønt. Jeg går og titter inn i hin fjerne fortid, vår tids ruiner, vår tids idéer, de som aldri kommer til å bli det. En by fritatt for trengende mennesker. Det er langt mellom to møtende. Et par blomster midt i forfallet minner om gamle dager. Idéer uholdbare i lyset av avreisens time. Det kjentes som en liten evighet. Jeg forsøker å minnes noe vakker eller godt, en heftig bevegelse og allting blir stygt, kluntet og uekte og latterlig. Fritt og ubeskyttet går jeg frem mot vinden, kan ikke bevare sjelens nøytralitet, på liv og død mot det stygge.

Jeg tror vi har drømt. Tidsbegrepet mitt har gått i stykker.
Jeg er som regel noen annen nå.
Fysisk kom vi nærmere, tilbake til fremtiden.
Jeg håper vi har drømt.
Vi kommer til å trenge mot til å overvinne trettheten.