SVARTE DAGER

Verden var fremdeles et mønster da. Folk gikk omkring uten større kunstkomplekser. Jeg tilstår, jeg var for sorgløs. Jeg slo meg til ro, nøt synet av fremtiden så lenge den hadde et snev av forutsigbarhet. Vi hadde erobret lettere tider de årene de svakeste falt med godt mot. Jeg protesterte ikke, viste det seg. Romantiske sjeler overfalte snart vårt selskap. Ubedt gav de plass for en ny flokk. Inn og ut, ut og inn, hvor en ustanselig drivende strøm av uro og bitterhet hadde begynt å sipre, som dumpet fra skyene ned i en annen verden. Jeg hadde alltid innbilt meg at kunstnerne gjenga tiden sannferdig, men tiden fyltes av  likegyldige skildrerier, skriblerier om ingenting, nips hentet inn fra oppløste hjem. Verst var mangelen på smak. Verden er stengt, og penger og dårlig smak på noen få hender avgjør alt. Vi-et smuldrer opp og blir til ett.

Det var tryggest under den sterke flommen av uvirksomhet. Den uvilkårlige motviljen gikk meg på nervene, dag ut og dag inn, av hjertens lyst. Det var større interesse for gullrammene enn de ikke-studerte lerretene. Det raffinert smakfulle ble overført, kopiert, begeistring påkrevet. Deres nesten med andakt meningsløse opprosing og hyllest kan hverken tilgis eller glemmes. Falmet gull speiler fordums glans og herlighet. Hjerteløst vakkert, – det fikk ligge der og bli til berg av skrapjern og råtne tanker. Kunstløst. Det smakte av ingenting. Så grasiøst, de samme vakre linjene overalt, skjønnhet og rofylt harmoni. Jeg kunne ikke la være å tenke på å brenne opp hele stasen. Siden satt jeg i min naivitet og forsøkte å bli kvitt disse navnene. Det lå en svak atterglans av noe festlig.

Under den lyseblåe himmelen var det alltid fullt av folk, mennesker som gjerne ville binde seg til andre. Noen menneskevrak beredte grunnen. De sang så fryktelig, de lød som noen slags ekle dyr, men det også er da mennesker. Alt var grenseløst graverende under massene av ensartethet. De har forsøkt å innbille seg og oss at vi forstår hverandre. De så seg selv sammen, bli en flokk uten grenser. Alle lignet alle, dødelig fornærmet og selverklært opplyst. De fabrikerte unnskyldninger, ga seg selv retten til å gå fri, alle for en, på ubestemt tid. De kan ikke leve uten herrer som de ser opp til! Vi ble tvunget til å være vitne til Gefühls-Exhibitionismus, de krevde å bli dyrket som gudommelige vesener. Troskapen mot en herre og ett mål rettferdiggjorde enhver forbrytelse. De gjorde seg til nidinger: med sin herres fot på sin nakke og noen som han selv kunne tråkke på. Under underherrenes føtter ble de selv heloter og slaver.

I uniformer; maskuline og herlige, og med ansikter hakket opp av uapetittelige duellarr kunne de alene bidra til aksepten og fordrageligheten. Med depressive og paranoiske drag i sin natur filtret de seg inn i hverandre med illegitime kjønns- og kontoforbindelser. De ville så gjerne posere! De bygget opp igjen det gamle hat som fortærer sine ofre og paralyserer alle andre. De hevnet alt og alle de har hatet. De levde stort på frykten og forakten. Det ga dem verktøy til å begrave hele generasjoner av ungdom i uvitenhet og svart overtro. De lærte å myrde og ta fra andre nasjoner deres land og gods og de fikk epigonene til å oppgi mer og mer av sin frihet til beste for en stor og herlig fremtid. Fanget, men sammen. (ikke lenger frei, aber einsam)

Forbryterne var ikke menneskelig vrakgods; imbesille eller defekte. Derfor hadde vi glemt at slikt kunne skje, at rettsvesen og empati kunne bli brutt ned til spredte smuler. Fulle av pasjon og uro var de slaver av sin egen patos. De bygget harde pansre om sine myke, benløse legemer. Pansre bygget av en frykt som raskt mobiliserte de hatende, voldsdyrkende hordene, som krevde å bli beundret av sine ofre og hadde en høyst umotivert tro på ofrenes godvilje. Ingenting var åpenbart og enkelt, ingenting var som det så ut. Disse menneskene fant en dyp og hemmelig betydning i de minste ting. Slik bygget de en mytisk sannhet alle måtte tro på. Motstand mot troen var ble straffet med tap av livet. Mens kroppen enda pustet ble den vist frem i all sin nakne prakt, revet i fillebiter av tunge, spisse stålverktøy, skjendet, hånet og holdt levende så lenge som mulig. Det virket. De forlangte av oss at vi måtte himle våre følelser opp i de høyeste luftlag og sverme. Snart trodde alle på mytene og bare de staeste ble skjendet på torget.

De sørget for mest mulig lykke for dem selv og deres like; en norm som folket alltid har vært med på å skape selv. Vi har alltid visst at folkets sjel ble forgiftet og forbitret av den ufruktbare lidenskapen som hat er. De krevde hat av sine borgere; et slikt forvridd hat som hjelper de rike til å bli enda rikere og de sultne munnene til å bli flere. Noen få familier hersket. Det ble slutt på fremskrittet. Slike mennesker forventer visst alltid at vi skal takke dem så meget. Muntert og godmodig kommanderer de et hjertelig farvel til vettet.

Vår dumhet var vår manglende evne til å forstå. Kulturlaget, det eneste som hadde kunnet redde oss, var tynt – i grunnen bare som en hinne ovenpå, forvist til historien. Noen gjorde seg til talsmann for sin samtids krav i verden. Fortere og meget bevisst ble det utdannet bedre og visere mennesker, lykkeligere og sunnere. Slik kunne alle fryde seg. De herskende trådde til og vokste seg større. Men det ble for liten avstand mellom paradene, gatene lå øde og tomme en stund. Med fredelig bestemt ekspansjonspolitikk praktiserer de sin krig, trykker sin makt over, brer den ut. Med fruktbar utspekulert grusomhet spises frukten av andres arbeid.

Det har vært fortalt sagn om denne fremtiden vi har fått, den tiden da profetene enda kunde spå. En gang må det ha vært et sted der mennesker kunne nå frem til en visjon av rolig evighet. Alt som vi håpte av en fremtid visnet. Istedenfor smil; hat mot alt som levde. Å tro på velvilje er en illusjon. Hvis man tåler mørket, finnes det alternativ. Med rivende fart grodde det frem et lag vanskeligstilte mennesker. Rundhåndet bød de på brød og menneskevennlighet. Deres gavmildhet var bortkastet edelhet i vår tid. Ved fotenden av kistene stod barna jevnt spredd utover tiden.

Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle akseptere denne virkeligheten, hadde aldri selv satt sammen drømmer som dette. Hjertene er sikret og evakuerte, de er umulige å mobilisere. Hvordan skal vi komme oss ut av natten?
Men samtidig nød og død. Vi drakk kaffe, bomber falt svært utaust om enn ikke nært. Selv folk som er glade er ute av stand til å være glad i andre enn seg selv, ingen gråter når en av dem dør.

Men vi visste, så vi ble redde.
Jeg drømmer stadig om den dagen da vi endelig sa farvel. Jeg hadde sendt vekk all troskyldighet. Folket stod i køene vekk med tetanussmil. Soldatene hadde støvler i mine øyne. For min skyld sa vi farvel. Sa farvel igjen og igjen. Det var farvelstemning overalt.
«Si farvel til de fleste du kjenner.» De siste dagene forlangte umulige løfter. Virkeligheten var for stor. Av alt menneskelig blir man etterhvert litt trett. Klokken led i avskjedsstunden. Nå angret jeg.

Vi dro om natten i ruiner, trangt og vilt. En kilometer er tusen skritt, jeg telte og telte. Folk før oss hadde slitt dette sporet, ikke planlagt, ikke bygget. Overflaten så vakker ut etter regnet, men ingen steder etter veien fantes noe helt og uskadd, det ble verre og verre.

Morgenen sov som en stein i helvete.
Morgenen var nesten helt forsvunnet, fjellet tok i mot skyene.
Mine inntrykk er av samme tåkete drøm.
Det var mange inntrykk som spøkte dag som natt.
Alle disse sjebner; båret dit, sunket ned, tause i kamp, liggende i jorden.
Intet under ga oss våre krefter.
Det vakte vår gru, vi kunne ikke tro det var sant.
Jeg tenkte ynkelig. Ikke ett ord fortalte jeg.
Vi så de døde; en blodig synd begått. Vi passerte.

Vinduene; ingen steder er de så livslystne og skjønnhetselskende som der du ikke er. Vi er alltid sultne efter andres stuevinduer. Det var en slik natt som vi blir melankolske og halvsyke av, vi lenget slik hjem. Hjem fins ikke mer, noen fortalte det. Mindre optimistisk og med en hjelpsom irritasjon ble vi ført videre, på flukt. Folket lot seg ikke forstyrre; «vi ses nok igjen en gang». Mange var dog brent opp. Svarte skyer kjempet. «Hold sammen, nå må stormen slite dem ut og ytre sin misnøye!» Ingen visste noe. Jeg var helt slitt ut, stengt inne. «Jeg er utryddet.»

En endeløs lang reise blottet skattene fra talløse likviderte. Så tung, denne følelsen av at det var ikke bare dette.
De var alle sammen svarte dager, det måtte skje et mirakel.
Vi var endelig våkne.
Håp fantes ikke mer.
En endeløs kø av mennesker som sluttet, uten å vente på alle de andre som solen hadde brent ensfarvet fremmedartet. Uhyggelige glimt av mennesker, konsentrert verre enn det verste.

Ved alteret lukket ingen opp. De sang «vår egen makt er intet» verd. Det var ingen hjemme. Gud styrer verden med øvet svik og urettferdighet. Sørgelige glassøyne søkte noen uten å finne. Jeg stirret uten blygsel inn i vilt fremmede menneskers døde øyne, brutale fjes, individuelt ensartete. Alle lignet alle. Nå stod de og sprikte, døde og spøkelsesbleke. Alle rakte de frem en hånd mot himmelen. Skrekkrykter fløt, hvordan de henrykte styrtet ned i havet. Jeg har sett mennesker hengende i klaser, liksom danset og spratt, men de er aldri blitt reparert, de festet øynene på tiden.

Jeg har mistet alt. Å sørge over de døde trærne er det eneste jeg kan. Tiltross for beskyttelse var de brent ned. Det hjalp ikke. Man går i en fremmed by, driver omkring, jeg se aldri noen, ingen som sitter på benkene, absolutt ingen.
Den lange gaten er et overflødighetshorn av det som en gang var. Menneskene som klapret bortover hadde tid til å stanse trass i krigen. Nå er det uendelig ensformig, står aldeles stille, så langsomt uskjønt. Jeg går og titter inn i hin fjerne fortid, vår tids ruiner, vår tids idéer, de som aldri kommer til å bli det. En by fritatt for trengende mennesker. Det er langt mellom to møtende. Et par blomster midt i forfallet minner om gamle dager. Idéer uholdbare i lyset av avreisens time. Det kjentes som en liten evighet. Jeg forsøker å minnes noe vakker eller godt, en heftig bevegelse og allting blir stygt, kluntet og uekte og latterlig. Fritt og ubeskyttet går jeg frem mot vinden, kan ikke bevare sjelens nøytralitet, på liv og død mot det stygge.

Jeg tror vi har drømt. Tidsbegrepet mitt har gått i stykker.
Jeg er som regel noen annen nå.
Fysisk kom vi nærmere, tilbake til fremtiden.
Jeg håper vi har drømt.
Vi kommer til å trenge mot til å overvinne trettheten.